tirsdag 16. januar 2018

Den globale oppvarmingen skulle være størst i nærheten av Arktis og Antarktis

I samband med påstandene om at vi har en galopperende økning av temperaturene, kraftigere jo lengre vekk fra ekvator man kommer, kunne det være på sin plass å undersøke sannhetsgehalten i dette. Et sted å starte ville være å sjekke med Meteorologisk Institutt (DNMI). For å kunne hent observasjonsdata har DNMI opprettet en webside, eklima.no som ser slik ut:







Ordner man seg brukernavn og passord, kan man finne mange observasjoner. Her er et eksempel på statistikkdata som kan hentes:































Ett hakk videre i menyene:



























Velger man eksempelvis Nord-Norge, og går videre:


























dukker det opp en side der du skal sette navn på rapporten, og så genereres det en datafil. Dataene finner du der det står rapportliste:






















Dette kan du lese inn i et Excel-ark.
































Genererer man en graf på grunnlag av dette, ble det i dette tilfellet seende slik ut:













Her kan man dra sine konklusjoner selv.




Lenke til svenske klimadata




















fredag 5. januar 2018

Gore-effekten

Det finnes et uttrykk som kalles "Gore-effekten". Dette er et fenomen som gir seg uttrykk i at nesten hver gang Al Gore skal holde et foredrag om den påståtte menneskeskapte, globale oppvarmingen, resulterer det i uvanlige lave temperaturer, høljende regn, hagl eller snø når han ankommer. I Wikipedia er dette rubrisert som politisk satire. Noen hevder i spøk at bare Al Gore viser seg et sted vil temperaturen i snitt falle med 27,6 grader C.

Første gang man virkelig la merke til denne effekten var i januar 2004. Da besøkte Al Gore Boston og New York for å tale om global oppvarming. Være ble bitende kaldt, ja, i Boston var det antakelig det kaldeste som var målt på nesten 50 år. I New York var det -40 grader C og vind.

I oktober 2006 var Al Gore på besøk i New Zealand i samband med fremvisningen av filmen "A Inconvenient Truth". Avisene der meldte om en usedvanlig kald oktober.

Ved Al Gores besøk i Australia i november samme år, snødde det i Queensland for første gang på 65 år.

I 2007 var Al Gores film nominert til Oscar. Da snødde det vest i Los Angeles og Malibu. Sist gang noe slik skjedde var i 1962.

Underkomitéen "on Energy and Air Quality" skulle holde en høring i februar 2007 med tittelen "Are Greenhouse Gas Emissions from Human Activities Contributing to a Warming of the Planet?". Høringen ble utsatt grunnet dårlig vær.

Snøværet i London den 29. oktober 2008 falt sammen med en debatt om global oppvarming. Forrige gang London opplevde noe slikt i oktober var i 1922. Al Gore dro videre til Cambridge der temperaturen var 7 grader C, men falt til -2 C om kvelden, noe som var svært nær rekorden som ble satt i 1940. I desember samme år var det Milano som ble åstedet for en tilsvarende hendelse. Utenfor lokalet der Gore talte om global oppvarming, snødde det.

13 juli 2009, ved oppstarten av "Safe Climate Australia" i Melbourne, var det også isnende kaldt. Det er oppgitt at temperaturen var under -15 grader C.

Det gikk ikke likere ved klimakonferansen i København i desember 2009. Her droppet temperaturen til under 4 grader minus samtidig som det blåste.

Ved klimakonferansen i Cancun i Mexico i 2010 opplevde man 6 dager i strekk med rekordlave temperaturer.

Den 14. september 2011 opplevde man isnende temperaturer i Nord-Amerika ved igangsettingen av Al Gores "Climate Reality Project".

Den 8. juni 2012 ved klimakonferansen i Rio opplevde man en ny historisk lav temperatur, -0,2 grader C. En så lav temperatur var ikke målt der tidligere i juni (målingene startet i 1913).

19. februar 2013 arrangerte Sierra Club og 350.org en klimademonstrasjon i Washington D.C. Det ble usedvanlig kaldt da også.



I disse dager skulle Al Gore holde en tale i Indianapolis om global oppvarming. Møtet ble utsatt inntil videre grunnet bitende kulde – kaldere enn -22 grader C. 












Kanskje burde Al Gore trappe litt ned på reisevirksomheten så han ikke starter en ny istid.








Lenker:




















onsdag 3. januar 2018

Klimaevangeliet vil koste oss dyrt

I klima-evangelismens navn lar politikere seg presse til mange merkelige vedtak. Noe av dette finner de på sjøl, andre ting er blitt pålagt oss fra EU-byrakratiet. Eksempelvis er vi også i Norge pålagt å innføre svindelopplegget med opphavsgarantier på levering av "grønn" strøm. Her skal strømleverandørene gi skriftlig garanti, mot et passe honorar selvsagt, på at strømmen som leveres kommer fra ren kraft. I Norge betyr dette stort sett vannkraft. Siden de fleste som har kjøpt slike garantier befinner seg på kontinentet (mest tyskere), er det nesten ikke noe igjen til norske strømkunder. Men alle som kjenner litt til elektronikk og Ohms lov vet at elektronene vi har i kontakten kommer fra de nærmeste kraftverk. Det betyr at vi fortsatt får "ren" kraft, mens tyskerne i stor grad fremdeles mottar strøm som er generert i varmekraftverk, uansett om de besitter et papir som påstår noe annet. Om folk i det private næringsliv hadde prøvd seg på noe slikt, ville de havnet bak lås og slå.

I Nord-Irland la politikerne grunnlag for et annet idiot-opplegg for levering av energi. Næringsliv som meldte seg på "the Renevable Heat Incentive (RHI)" ville motta £160 fra regjeringa for hver £100 de brukte på drivstoff, som for eksempel biovarmeanlegg (som Bodø Energi har på Rønvikjordet). En naturlig konsekvens av dette var selvsagt at man begynte å fyre opp sommer som vinter, også i tomme bygninger, for å karre til seg disse subsidiene.

Opplegget med "grønne sertifikater", der Norge også er koblet på det svenske systemet for utbygging av vind- og sol-energi, er uten tvil langt over kanten. Mesteparten av disse pengene – som strømkundene i realiteten betaler – går til å bygge ut ulønnsom vindkraft i Sverige. Hvorfor hører vi ikke flere protester?

Vind- og sol-kraft krever enorme subsidier for å kunne være "lønnsomme". Likevel er strømprisene i de landene som har drevet med slik utbygging blant de høyeste i verden. Norske politikere driver nå og godkjenner at vi skal bygge flere strømkabler til slike markeder, slik at vi også skal få høyere strømpriser her på berget. Hvorfor hører vi ikke flere protester?


Lenker: 
Om grønne sertifikater: https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nne_sertifikater

Om opphavsgarantier: http://www.ia.hiof.no/mkit/GronnStrom.pdf

Om RHI: https://en.wikipedia.org/wiki/Renewable_Heat_Incentive_scandal

tirsdag 2. januar 2018

Klimatiltaksflyktninger

Det klimaindustrielle kompleks har gjentatte ganger lovet oss tusenvis, eller var det millionvis av klimaflyktninger, om vi ikke umiddelbart tar den globale oppvarmingen på alvor. Vi vet at det finnes mange flyktninger i verden, men dette er ofre for naturkatastrofer, korrupte regimer og krig, ikke et varmere klima.

Klimareligiøse politikere kan gjøre stor skade. Delstaten South Australia har i de siste årene blitt offer for politiske tiltak som gjør at man der er i ferd med å innføre MDGs "utopia". Der har man destruert varmekraftverkene og erstattet dem med enorme vindmølleparker. Dette har selvsagt vært ødeleggende for all industri som krever stabil kraft. Vinden blåser ikke bestandig, og noen ganger blåser den for sterkt, slik at vindgeneratorene må kobles ut. Dette har medført både korte og langvarige strømbrudd, som i sin tur har ødelagt smelteovner, lokomotiv og annet elektrisk materiell. Politikerne har i panikk prøvd å bøte på sine lite gjennomtenkte disposisjoner ved å la Elon Musk levere verdens største batteri for å kunne gi strøm når vindgeneratorene ikke kan. I praksis kan dette batteriet levere strøm i ca. 5 minutter - nok tid til at man kan varme opp vann til en kopp kaffe. 

Ødeleggelsen av strømforsyningen har imidlertid en annen alvorlig konsekvens. Australia har i utgangspunktet energioverskudd i form av kull, olje, gass og uran. Derfor har de lange hatt rimelige strømpriser. Dette gjelder ikke lenger. Nå er strømprisen i South Australia blant verdens høyeste. Dette går ut over nabostatene også, som er forpliktet til å levere strøm til South Australia når de ikke lenger har nok selv. Både bil- og gjenvinnings-industri har måttet legge ned. Det lønner seg ikke lenger. En mengde arbeidsplasser har forsvunnet - blant de få som lønner seg fortsatt, er de som selger bensin- og diesel-generatorer til næringsliv og privatpersoner.

      Slik har strømprisen endret seg i Australia de siste årene. Kilde: Energy Action

Nå har imidlertid politikere fra Pennsylvania vært på besøk i Australia. Der har de tilbudt enormt bedre rammebetingelser for australsk næringsliv om de pakker sammen og flytter virksomheten sin til USA. 

Her er det en reell fare for at vi vil få industri som flykter fra hodeløse klimatiltak. Ikke klimaflyktninger, men klimatiltaksflyktninger.


Referanse: MEDIA RELEASE MINERALS COUNCIL OF AUSTRALIA