søndag 2. juli 2017

Climategate - hvorfor er klimaforskningen ikke til å stole på?

Det blir til stadighet gjentatt at man skal stole på flertallet av klimaforskere. Også mange norske forskere hevder at man må stole på Klimapanelets konklusjoner. Dette sannsynliggjøres ved å argumentere med flertallet sier .. (ikke et logisk holdbart argument) og alt er godt kontrollert gjennom godkjente, vitenskapelige prosesser. Da kan det kanskje være på sin plass å se på avsløringen som skjedde i 2009 – Climategate. Dette ble omtrent ikke nevnt i norske media.


I november 2009, like før klimatoppmøtet i København, offentliggjorde en varsler at de klimaforskerne som leverte informasjon til Klimapanelet hadde benyttet seg av svært ufine metoder for å fremme sin "vitenskap". Dette gjorde varsleren ved å offentliggjøre eposter som forskerne hadde utvekslet. Der ble det avslørt bruk av uetiske metoder, utestengelse av forskere som forsøkte å offentliggjøre alternative teorier, tiltak for å sparke redaktører som ville offentliggjøre disse alternative teoriene, manipulering av temperaturdata, tilbakeholding av slike data m.m. Forskeren John Costella har skrevet en innledning til en oversikt over de mest sentrale epostene. Her er denne gjengitt på norsk.


Hvorfor er Climategate så forstyrrende for forskerne?


Det vanskeligste for en forsker i tiden etter Climategate er å forklare til familie og venner hvorfor dette er så plagsomt for forskerne. De fleste vet egentlig ikke hvordan forskning virker. Det er ingen populære TV-program, filmer eller bøker som beskriver hverdagen til virkelige forskere; det er bare ikke spennende nok.

Jeg taler ikke her om de store vitenskapelige funn, som er godt beskrevet i dokumentarfilmer, populærvitenskaps-serier, men heller hvordan prosessen, uke for uke, faktisk virker. Den beste analogien som jeg har klart å tenke ut, er det kriminelle rettssystem - som ofte er avbildet i populær-media. Alle vet hva skjer hvis politiet får bevis på ulovlig måte: da blir beviset ikke tillatt benyttet. Og hvis en sak hviler på et slikt bevis, blir den kastet ut av rettssystemet. Retten sier ikke at den anklagede nødvendigvis er uskyldig, men heller at det ikke er mulig å finne sannheten om bevisene er tuklet med. Det samme gjelder innenfor vitenskapen. Forskerne antar at reglene for den vitenskapelige metoden følges, i alle fall innenfor de disipliner som publiserer sine resultater til offentlig bruk. Eksempelvis er det tilliten til systemet som gjør at jeg stoler på at det menneskelige genomet er blitt kartlagt, selv om jeg ikke kan noe om dette feltet av vitenskapen i det hele tatt. Den samme tilliten har gitt forskere tiltro til klimavitenskapen.


Inntil nå (det vil si ved avsløringen av e-postene forskerne mellom – Climategate).


Ja, hva er "reglene" for den vitenskapelige metoden? Egentlig er de ikke så forskjellige fra rettssystemet. Akkurat som det er en grunnleggende rett til alle berørte parter å bli hørt og rettferdig vurdert av retten, er det av avgjørende betydning for vitenskapen at alle synspunkter får en sjanse til å bli hørt, og rettferdig diskutert.

Men, det ville selvfølgelig være umulig å tillate en åpen sprednings-type-arrangement, som diskusjonsfora på Internett. Så hvordan tilgodeser vi alle synspunkter, uten å synke ned i anarki?

Dette spørsmålet berører en av de mørke hemmelighetene innen vitenskap – en som de fleste forskere, gjennom behovet for selvbevarelse, er redd for å innrømme. De fleste av vitenskapens disipliner blir i større eller mindre grad styrt av moter, bias [1] og dogmer. Hvorfor er dette slik? Fordi mekanismen som en vitenskapelig debatt har blitt "regulert" etter for å unngå anarki - i hvert fall siden andre halvdel av den tyvende århundre - har vært "fagfellevurdering". Karrieren til enhver profesjonell forsker
avhenger av hans/hennes mulighet til å oppnå suksess i å få publisert artiklene sine i "fagfellevurderte" tidsskrifter. Så hva, nøyaktig, betyr "fagfellevurdert"? Bare det at andre profesjonelle forskere i samme disiplin må være enige om at papiret er verdig nok til å publiseres. Og hva er kriteriet som bestemmer hvem disse "profesjonelle forskerne" bør være? Deres suksess i å få publisert sine papirer i fagfellevurderte tidsskrifter! 

Catch-22 [2].


På overflaten virker det som om denne sirkulære prosessen er fundamentalt feil, men for å låne Winston Churchills ord, "det er den verste form for regjeringen unntatt alle de andre som har blitt prøvd". Vitenskapen er ikke den eneste som har det slik. I retts-systemet blir dommerne rekruttert fra advokatenes rekker. Så hva er det som gjør at systemet virker trass i denne åpenbare sirku-lariteten? Rettssystemet gir oss igjen en pekepinn: dommerne er ikke de som i siste instans avgjør hva som skjer i rettssalen, de passer bare på at lovene som er vedtatt eller pålagt av regjeringen blir behandlet på riktig måte. Og politikerne er vanligvis ikke valgt bare fra advokatenes rekker. Dette er den ultimate "reality check" som hindrer det legale system fra å gå i spiral inn mot egen navlebeskuelse. Tilsvarende "sikkerhetsventiler" er ikke så åpenbare klare for vitenskapen, men de eksisterer likevel.


For det første:

En vitenskaps-disiplin kan nok opprettholde en "lukket butikk"-mentalitet en stund, men de institusjonene og finansieringsorganene som gir dem det som skal til for å holde dem i live – pengene som betaler dem lønn og finansierer forskningen deres – vil etter hvert begynne å stille spørsmål ved relevansen av denne forskningen. Dette gjelder ikke minst i forhold til andre disipliner som konkurrerer om de samme fondene. Dette vil oppdages av de berørte forskerne og sett på som en "politisk forstyrrelse", men vil som regel få dem til å måtte trappe ned sin arroganse og vrangforestillinger om egen viktighet.


For det andre:

Forskere som er dyktige og gode, men urettferdig "låst ute" fra en gitt disiplin vil generelt gå over til andre fagområder der den vitenskapelige prosessen fungerer som den skal. Dysfunksjonelle disipliner vil, etter en tid, svinne hen til fordel for de som er sunne og dynamiske.


Men, det er et stort men, Climategate-epostene viser at disse selvregulerende mekanismene ikke virket i forhold til klimavitenskapen. Dette kan kanskje skyldes at klimavitenskap ikke er en enkelt disiplin, men en sammenslåing av en mengde vitenskapelige disipliner. Hver enkelt av disse disiplinene er ekstremt utfordrende. Vi har dessverre ingen tidsmaskin som kan gjøre oss i stand til å gå tilbake tusen år i tid og måle temperatur og CO2-konsentrasjon hvert år deretter. I stedet må vi ty til indirekte målinger som ved å telle treringer eller grave opp issylindre fra innlandet av Grønland eller Sydpolen. Hver av disse disiplinene er veldefinerte og strenge, og det er mange gode forskere som jobber innenfor disse feltene. Men det som virkelig er vanskelig er å "sy sammen" resultatene på en slik måte at de gir svar på de grunnleggende spørsmålene: Hvor stor effekt har menneskeheten hatt på temperaturen til planeten og hva ville forskjellen vært om vi hadde gjort tingene annerledes?


Det er ved å sy sammen slike resultat – man kunne kalle det en "meta-disiplin" – at prinsippene for den vitenskapelige metode har brutt sammen. Leser man gjennom Climategate-epostene, kan man se at medlemmene av det samfunnet – vanligvis de med litt annerledes erfaring og kunnskap enn "kraftmeglerne" innenfor området – stiller spørsmål (som de naturligvis skal) – stille spørsmål med denne "sammensyingen". Dette ikke minst med hensyn til de ekstremt subtile matematiske metodene som benyttes for å trekke ut svarene. Nå er disse matematiske og statistiske metodene noe som mange fysikere og matematikere har kjennskap og kompetanse til å vurdere. Disse vitner for at kritikken er fornuftig, nøye gjennomtenk og helt gyldig. Dette er gode forskere, og de stiller de rette spørsmålene.

Så, hvilke tilbakemeldinger fikk disse kritikerne? I stedet for å omfavne dette mangfoldet av kunnskap og takke dem for deres deling av erfaring (ingen vet alt om alt) og å benytte denne kunnskapen til å forbedre egne beregninger – begynte disse "kraftmeglerne" innenfor klimaforskningen å ignorere, skyve unna, latterliggjøre, true og til slutt ekskludere de som våger å stille spørsmål med metodene er benyttet.
Ikke bli forvirret. Jeg snakker her om forskerne i sin egen leir, ikke skeptikerne som ikke tror på dette ubegrunnet.

Det som er avslørt er ikke "klimavitenskap", det er klimaideologi, "Klimakirken". Dette er et svik av vitenskapelige prinsipper – i det som uten tvil er den viktigst offentlige anvendelse av vitenskap i vår levetid.


Det er dette som virkelig gjør forskerne ubekvemme.




John Costella
10 December 2009









1 – Bias betegner en predisposisjon til fordel for en reaksjonsmåte; en sak, et synspunkt, en forestilling, en idé eller et konsept; en preferanse, partiskhet, favorisering eller forutinntatthet. Bias kan være et metodisk og/eller psykologisk fenomen som spiller en rolle i vitenskap hvor det kan gi systematiske feil i innsamling og tolkning av data, og samtidig er bias både hverdagslig og almenmenneskelig. I vitenskapelig metodikk brukes ofte begrepet metodefeil synonymt med bias. Eller man snakk om forskjellige former for vurderings-skjevhet eller vurderingsgrunnlags-skjevhet eller forventningsskjevhet.

2 - Catch-22 er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Joseph Heller i 1961. Den regnes først og fremst som en antikrigsroman, men er også en kritikk av byråkrati generelt. Boken følger den oppdiktede bombesikteren «kapt. Yossarian» og et antall andre amerikanske flysoldater under andre verdenskrig på den italienske øya Pianosa, sørvest for Elba.
Det logiske begrepet «catch 22» forklares tidlig i boka:
Sitat Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert. «Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han. «Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.




Link til Facebooksiden til John Castella: https://www.facebook.com/jpc


Link til hjemmesiden: http://johncostella.com/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar