mandag 26. juni 2017

Grønn strøm i India

Representanter for de "grønne" kreftene forteller oss stadig vekk eventyr om at nå er det slutt på kull- og olje-alderen. Fornybar energi er tingen, ja, selv Kina og India skal ikke bygge flere kullkraftverk påstås det.

Felles for de fleste representantene for disse "grønne" evangelistene er at de totalt mangler innsikt i hva som skal til for å gi stabil strømproduksjon i et moderne samfunn.

Sør-Australia har vært så uheldige å ha politikere som tror på dette "grønne" evangeliet, noe som har medført at de nesten utelukkende har basert seg på det man kan kalle jo-jo-strøm fra vindkraft. Dette har resultert i langvarige strømbrudd, strømblaff som har ødelagt elektriske motorer og elektrisk utstyr og har medført enorme utgifter for, og nedleggelser av, produksjonsindustri. Men det har gitt en enorm økning i salg av små diesel- og bensin-drevne strømgeneratorer til næringsliv og privatpersoner.

Når det gjelder India, sier de grønne eventyrene at landet skal få 40% av energien sin fra fornybare kilder innen år 2030. Her er det en tydelig sammenblanding av begrepet installert kapasitet kontra levert kapasitet. Erfaring fra Australia viser at levert kapasitet varierer mellom 6% og 35% av installert kapasitet.


Det planleggerne i India har sagt er at de ikke har planlagt å bygge flere kullkraftverk enn de som allerede er under bygging. De holder nå på å bygge ut kullkraft i perioden 2017 – 2022, noe som vil gi en økning på omkring 50 GW. I perioden frem til 2027 planlegger de å øke kullgenerert kraftproduksjon fra 921 TWh til 1246 TWh, som utgjør en økning på 35%. Det er og blir den fossile energien som må til for å redde strømproduksjonen når den fornybare kraften svikter.




















Norske folkeeventyr er bedre enn de virkelighetsfjerne grønne.


Link til Indias "Draft National Electricity Plan":
http://www.cea.nic.in/reports/committee/nep/nep_dec.pdf

















tirsdag 20. juni 2017

Om forskning generelt og klimaforskning spesielt

Innen forskning skal man ikke bøye seg for autoriteter. Ingen store fremskritt innen naturvitenskap har blitt utført av personer som følger konsensus. Fremskrittene kommer når folk beveger seg mot strømmen. Dersom en vitenskapelig hypotese/teori ikke stemmer overens med validerte bevis, er det teorien som må forlates eller rekonstrueres. Det er skepsis som er grunnlaget for fremskritt innen vitenskapen, ikke konsensus-konformismen.
Teorien om en menneskefrembragt, farlig oppvarming grunnet CO2, er ikke vitenskap, fordi denne "forskningen" er basert på en forhåndsdefinert konklusjon, mange forekomster av motbevis ignoreres og analyseprosedyrene blir behandlet som bevis. Klimaforskningen opprettholdes for det meste av offentlige midler. Midler til å undersøke alternative teorier som ikke samsvarer med regjeringens ideologi, er ikke tilgjengelige.
I større eller mindre grad baserer denne ideologien seg på følgene:
I) Menneskene har skylden for økte utslipp av CO2.
II) Økningen av CO2, som er en drivhusgass, vil føre til økt global oppvarming.
III) Dette fører til at vi vil oppleve såkalte "tipping points", havnivået vil øke dramatisk, vi vil få havforsuring og masseutryddelser av dyr og planter.
IV) Klimaendringene kommer til å være irreversible, så de menneskelige utslippene må stanses så snart som mulig og
V) For å få dette til må man erstatte nåværende energikilder fra kull, olje og gass til vind, sol, tidevann og biomasse.
Punkt I) er korrekt. Dette skyldes i hovedsak fordi utviklingslandene ønsker å oppnå samme levestandard som oss i vesten.
Punkt II) har vist seg å være umulig å måle. Den klimagassen som det finnes mest av, og som har kraftigst virkning, er vanndamp. Denne er ikke mulig å stoppe, for den kommer blant annet fra slike "små pytter" som Atlanterhavet og Stillehavet.
Sannsynligheten for at punkt III) skal slå til, er absolutt ikke til stede. Atmosfærekonsentrasjonen av CO2 har i tidliger tider vært tusen ganger høyere enn i dag uten at det har resultert i noe "tipping point". Påstanden om havforsuring er og blir en påstand. At noe slikt vil skje er veldig usannsynlig, fordi havet inneholder en mengde salter, som utgjør en kjemisk "buffer" mot slik "forsuring".
Punkt IV) faller fordi punkt III) ikke slår til.
Punkt V) viser seg nå å forårsake katastrofale tap av landområder, sterilisering av landområder, ødeleggelse av økosystem, utryddelse av dyreliv, og enorme kostnader.
Her høver det å avslutte med et sitat:
Politics is the art of looking for trouble, finding it everywhere, diagnosing it incorrectly and applying the wrong remedies.

-- Groucho Marx


------------------------------------------------------------------------------------------------------
Innholdet i artikkelen er for det meste en forkortet versjon av kapittel 11 fra boka "Climate Change The Facts" - av Abbot, Dr John; James Delingpole, Dr Robert M. Carter ~ Rupert Darwall ~; Donna Laframboise, Dr Christopher Essex ~ Dr Stewart W. Franks ~ Dr Kesten C. Green ~; Dr Richard S. Lindzen, Nigel Lawson ~ Bernard Lewin ~; Dr Patrick J. Michaels ~ Dr Alan Moran, Dr Jennifer Marohasy ~ Dr Ross McKitrick ~; Nova, Jo; Dr Willie Soon, Dr Garth W. Paltridge ~ Dr Ian Plimer ~; Steyn, Mark; Watts, Anthony; Andrew Bolt; Dr J. Scott Armstrong. 

mandag 19. juni 2017

Mange seriøse forskere ba Trump trekke seg fra Paris-avtalen

Richard Siegmund Lindzen er en amerikansk atmosfærefysiker som er kjent for sitt arbeid med dynamikken i den midlere atmosfæren, atmosfære-tidevann og ozon-fotokjemi. Han har over 200 vitenskapelige artikler og bøker på "samvittigheten". Intil han pensjonerte seg var han ansatt som "Alfred P. Sloan Professor of Meteorology at the Massachusetts Institute of Technology". Han var ledende forfatter av kapittel 7, "Physical Climate Processes and Feedbacks" i Klimapanelets tredje vurderingsrapport. Han har ofte kritisert en vitenskapelige konsensus om klimaendringene og kalt det "klimaalarmisme".
Lindzen har gitt uttrykk for følgende:
"IPCC er drevet av politikk snarere en vitenskap. Den bruker sammendragene (for beslutningstakere) til å feilpresentere det forskerne har sagt og å utnytte folks uvitenhet".
"Å kontrollere karbon er byråkraters drøm. Hvis du kontrollerer karbon, kontrollerer du livet…. [IPCC er] ikke 2500 mennesker som tilbyr konsensus, jeg deltok i det. Hver person som er forfatter skriver en eller to sider sammen med andre … men i siste instans blir dette skrevet av representantene til regjeringer, nemlig av miljøorganisasjoner".
Dr. Lindzen står bak en anmodning (engelsk: petition) til president Trump om å trekke USA ut av Paris-avtalen. Den er undertegnet av omkring 300 forskere og andre kvalifiserte personer. Dette omfatter både fysikere, ingeniører, tidligere astronauter, meteorologer, immunitetsspesialister, marinbiologer, kjemikere, statistikere, leger, militære værspesialister, en tidligere NASA-direktør, økonomer, spesialister på jordbunnsforhold, matematikere, hydrologer, økologiforskere, datamodellører m.m.
Aktivistene som anklaget Trump for å handle stikk i strid med vitenskapen når han trekker USA ut av avtalen, har ingen god sak.

--------------------------------------------------


Link til et mer utdypende intervju med Lindzen (fra 2010):

lørdag 17. juni 2017

Climategate - det er kanskje dags å repetere hva dette dreier seg om

I 2009 var det en varsler som offentliggjorde hvordan sentrale personer innenfor klimaforskningen oppførte seg. Dette ble gjort ved å gjøre tilgjengelig eposter forskerne i mellom der det ble avslørt bruk av uetiske metoder, utestengelse av forskere som forsøkte å offentliggjøre alternative teorier, tiltak for å sparke redaktører som ville offentliggjøre disse alternative teoriene, manipulering av temperaturdata, tilbakeholding av slike data m.m. 

Forskeren John Costella har skrevet en innledning til en oversikt over de mest sentrale epostene. Denne har jeg etter beste evne oversatt til norsk, som følger:



Hvorfor er Climategate så forstyrrende for forskerne?

Det vanskeligste for en forsker i tiden etter Climategate er å forklare til familie og venner hvorfor dette er så plagsomt for forskerne. De fleste vet egentlig ikke hvordan forskning virker. Det er ingen populære TV-program, filmer eller bøker som beskriver hverdagen til virkelige forskere; det er bare ikke spennende nok.

Jeg taler ikke her om de store vitenskapelige funn, som er godt beskrevet i dokumentarfilmer, populærvitenskaps-serier, men heller hvordan prosessen, uke for uke, faktisk virker. Den beste analogien som jeg har klart å tenke ut, er det kriminelle rettssystem - som ofte er avbildet i populær-media. Alle vet hva skjer hvis politiet får bevis på ulovlig måte: da blir beviset ikke tillatt benyttet. Og hvis en sak hviler på et slikt bevis, blir den kastet ut av rettssystemet. Retten sier ikke at den anklagede nødvendigvis er uskyldig, men heller at det ikke er mulig å finne sannheten om bevisene er tuklet med. Det samme gjelder innenfor vitenskapen. Forskerne antar at reglene for den vitenskapelige metoden følges, i alle fall innenfor de disipliner som publiserer sine resultater til offentlig bruk. Eksempelvis er det tilliten til systemet som gjør at jeg stoler på at det menneskelige genomet er blitt kartlagt, selv om jeg ikke kan noe om dette feltet av vitenskapen i det hele tatt. Den samme tilliten har gitt forskere tiltro til klimavitenskapen.

Inntil nå (det vil si ved avsløringen av e-postene forskerne mellom – Climategate).

Ja, hva er "reglene" for den vitenskapelige metoden? Egentlig er de ikke så forskjellige fra rettssystemet. Akkurat som det er en grunnleggende rett til alle berørte
parter å bli hørt og rettferdig vurdert av retten, er det av avgjørende betydning for
vitenskapen at alle synspunkter får en sjanse til å bli hørt, og rettferdig diskutert.

Men, det ville selvfølgelig være umulig å tillate en åpen sprednings-type-arrangement, som diskusjonsfora på Internett.  Så hvordan tilgodeser vi alle synspunkter, uten å synke ned i anarki?

Dette spørsmålet berører en av de mørke hemmelighetene innen vitenskap – en som
de fleste forskere, gjennom behovet for selvbevarelse, er redd for å innrømme. De fleste av vitenskapens disipliner blir i større eller mindre grad styrt av moter, bias [1] og dogmer. Hvorfor er dette slik? Fordi mekanismen som en vitenskapelig debatt har
blitt "regulert" etter for å unngå anarki - i hvert fall siden andre halvdel av den tyvende
århundre - har vært "fagfellevurdering". Karrieren til enhver profesjonell forsker
avhenger av hans/hennes mulighet til å oppnå suksess i å få publisert artiklene sine i "fagfellevurderte" tidsskrifter. Så hva, nøyaktig, betyr "fagfellevurdert"? Bare det at andre profesjonelle forskere i samme disiplin må være enige om at papiret er verdig nok til å publiseres. Og hva er kriteriet som bestemmer hvem disse "profesjonelle forskerne" bør være? Deres suksess i å få publisert sine papirer i fagfellevurderte
tidsskrifter!  Catch-22 [2].

På overflaten virker det som om denne sirkulære prosessen er fundamentalt feil, men for å låne Winston Churchills ord, "det er den verste form for regjeringen unntatt
alle de andre som har blitt prøvd". Vitenskapen er ikke den eneste som har det slik. I rettssystemet blir dommerne rekruttert fra advokatenes rekker. Så hva er det som gjør at systemet virker trass i denne åpenbare sirkulariteten? Rettssystemet gir oss igjen en pekepinn: dommerne er ikke de som i siste instans avgjør hva som skjer i rettssalen, de passer bare på at lovene som er vedtatt eller pålagt av regjeringen blir behandlet på riktig måte. Og politikerne er vanligvis ikke valgt bare fra advokatenes rekker. Dette er den ultimate "reality check" som hindrer det legale system fra å gå i spiral inn mot egen navlebeskuelse. Tilsvarende "sikkerhetsventiler" er ikke så åpenbare klare for vitenskapen, men de eksisterer likevel.

For det første:
En vitenskaps-disiplin kan nok opprettholde en "lukket butikk"-mentalitet en stund, men de institusjonene og finansieringsorganene som gir dem det som skal til for å holde dem i live – pengene som betaler dem lønn og finansierer forskningen deres – vil etter hvert begynne å stille spørsmål ved relevansen av denne forskningen. Dette gjelder ikke minst i forhold til andre disipliner som konkurrerer om de samme fondene. Dette vil oppdages av de berørte forskerne og sett på som en "politisk forstyrrelse", men vil som regel få dem til å måtte trappe ned sin arroganse og vrangforestillinger om egen viktighet.

For det andre:
Forskere som er dyktige og gode, men urettferdig "låst ute" fra en gitt disiplin vil generelt gå over til andre fagområder der den vitenskapelige prosessen fungerer som den skal. Dysfunksjonelle disipliner vil, etter en tid, svinne hen til fordel for de som er sunne og dynamiske.

Men, det er et stort men, Climategate-epostene viser at disse selvregulerende mekanismene ikke virket i forhold til klimavitenskapen. Dette kan kanskje skyldes at klimavitenskap ikke er en enkelt disiplin, men en sammenslåing av en mengde vitenskapelige disipliner. Hver enkelt av disse disiplinene er ekstremt utfordrende. Vi har dessverre ingen tidsmaskin som kan gjøre oss i stand til å gå tilbake tusen år i i tid og måle temperatur og CO2-konsentrasjon hvert år deretter. I stedet må vi ty til indirekte målinger som ved å telle treringer eller grave opp issylindre fra innlandet av Grønland eller Sydpolen. Hver av disse disiplinene er veldefinerte og strenge, og det er mange gode forskere som jobber innenfor disse feltene. Men det som virkelig er vanskelig er å "sy sammen" resultatene på en slik måte at de gir svar på de grunnleggende spørsmålene: Hvor stor effekt har menneskeheten hatt på temperaturen til planeten og hva ville forskjellen vært om vi hadde gjort tingene annerledes?

Det er ved å sy sammen slike resultat – man kunne kalle det en "meta-disiplin" – at prinsippene for den vitenskapelige metode har brutt sammen. Leser man gjennom Climategate-epostene, kan man se at medlemmene av det samfunnet – vanligvis de med litt annerledes erfaring og kunnskap enn "kraftmeglerne" innenfor området – stiller spørsmål (som de naturligvis skal) – stille spørsmål med denne "sammensyingen". Dette ikke minst med hensyn til de ekstremt subtile matematiske metodene som benyttes for å trekke ut svarene. Nå er disse matematiske og statistiske metodene noe som mange fysikere og matematikere har kjennskap og kompetanse til å vurdere. Disse vitner for at kritikken er fornuftig, nøye gjennomtenk og helt gyldig. Dette er gode forskere, og de stiller de rette spørsmålene.

Så, hvilke tilbakemeldinger fikk disse kritikerne? I stedet for å omfavne dette mangfoldet av kunnskap og takke dem for deres deling av erfaring (ingen vet alt om alt) og å benytte denne kunnskapen til å forbedre egne beregninger – begynte disse "kraftmeglerne" innenfor klimaforskningen å ignorere, skyve unna, latterliggjøre, true og til slutt ekskludere de som våger å stille spørsmål med metodene er benyttet.
Ikke bli forvirret. Jeg snakker her om forskerne i sin egen leir, ikke skeptikerne som ikke tror på dette ubegrunnet.

Det som er avslørt er ikke "klimavitenskap", det er klimaideologi, "Klimakirken". Dette er et svik av vitenskapelige prinsipper – i det som uten tvil er den viktigst offentlige anvendelse av vitenskap i vår levetid.

Det er dette som virkelig gjør forskerne ubekvemme.



John Costella
10 December 2009












1 – Bias betegner en predisposisjon til fordel for en reaksjonsmåte; en sak, et synspunkt, en forestilling, en idé eller et konsept; en preferanse, partiskhet, favorisering eller forutinntatthet. Bias kan være et metodisk og/eller psykologisk fenomen som spiller en rolle i vitenskap hvor det kan gi systematiske feil i innsamling og tolkning av data, og samtidig er bias både hverdagslig og almenmenneskelig.
I vitenskapelig metodikk brukes ofte begrepet metodefeil synonymt med bias. Eller man snakk om forskjellige former for vurderings-skjevhet eller vurderingsgrunnlags-skjevhet eller forventningsskjevhet.

2 - Catch-22 er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Joseph Heller i 1961. Den regnes først og fremst som en antikrigsroman, men er også en kritikk av byråkrati generelt. Boken følger den oppdiktede bombesikteren «kapt. Yossarian» og et antall andre amerikanske flysoldater under andre verdenskrig på den italienske øya Pianosa, sørvest for Elba.
Det logiske begrepet «catch 22» forklares tidlig i boka:
Sitat
Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.
«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.
«Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.




Link til Facebooksiden til John Castella: https://www.facebook.com/jpc
Link til hjemmesiden: http://johncostella.com/



mandag 12. juni 2017

Litt mer om klimakrisen og noen aktører

Institutt for klimapolitikk - CICERO


Etter formuleringen av hypotesen (også kalt Antropogenic Global  Warming hypothesis – forkortet til AGW-hypotesen) om at våre klimagassutslipp vil forårsake en farlig temperaturstigning i verden kom, er det en mengde forskjellige aktører som stiller opp og kappes om å "redde verden". Fra første stund viser det seg at disse "prektige" aktørene ikke ønsker at man stiller spørsmålstegn ved hypotesen, da de alle har noe å tjene på at skremselsbildet vedlikeholdes. Da først politikere og bevilgende myndigheter kom inn i bildet, fikk vi en selvforsterkende skremselsindustri. Det ble bygget opp store byråkrati som skulle ta seg av "problemet". Dette gjelder både innenfor offentlig forvaltning og privat næringsliv.

Innenfor akademia oppsto det en merkelig hybrid i 1990, "Institutt for klimapolitikk", noe som i stor grad var Gro Harlem Brundtlands hjertebarn. Instituttet ble etablert ved Universitetet i Oslo mot mange andre forskeres protester. Instituttet, som heter CICERO i dag, hadde som målsetting 

"å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å løse det menneskeskapte klimaproblemet".  
  

Denne formålsparagrafen tok hardt i, da det ikke uten videre var gitt at et slikt problem fantes. Etter hvert som diskusjonen om klimaendringer tiltok i styrke, fant de at det ville være klokest å moderere ordlyden, så nå ser den slik ut:

"Stiftelsens oppgave er å drive forskning, utredning, rådgivning og informasjon om klimarelaterte globale miljøspørsmål og internasjonal klimapolitikk med sikte på å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å redusere klimaproblemet og å styrke det internasjonale klimasamarbeidet."


Institutt for klimapolitikk ledes selvsagt av en politiker














Vi ser her at de fortsatt prioriterer politikk fremfor vitenskap, da de fremdeles påstår at vi har et klimaproblem (underforstått menneskeskapt). I følge årsrapporten [1] for 2015 er CICERO delt inn i følgende fire forskningsenheter : Klimaøkonomi , Klimasystemet , Klimaomstilling og Klimapolitikk.

CICERO er vertsinstitusjon for CICEP - Senter for internasjonal klima - og energipolitikk, et av Norges Forskningsråds sentre for miljøvennlig energi (FME). CICEP ble midtveisevaluert og godkjent for tre nye år i 2015. CICERO fikk i 2015 støtte fra Utenriksdepartementet til å etablere CICERO Climate Finance - et senter som skal være en møteplass mellom klimaforskning og finanssektoren.

Stikk i strid med all vitenskap har de ikke noen veldefinert hypotese som kan etterprøves. De bare vedtar at vi har et menneskeskapt problem som i hovedsak skyldes våre CO2-utslipp, og så kjører de løpet videre som om dette er en sannhet som skulle vært sannsynliggjort ved hjelp av målinger og/eller eksperiment.

CICEROs høyprofilerte, politiske rolle, har medført at instituttet har hatt flere deltakere plassert som leverandører til klimapanelets vitenskapelige vurderinger. Har man sett massemedias kontakt med denne institusjonen, vil man ha oppdaget at hovedargumentasjonen, gang på gang har vært at folk som ikke har fagfellevurderte artikler innenfor klimavitenskap, ikke har rett til å delta i debatten.

I en del tilfeller, spesielt etter "climategate" [2], ble CICERO intervjuet i massemedia om kritikken mot AGW-hypotesen. I disse sammenhengene ble det stort sett referert til IPPC (Klimapanelet) – noe som til forveksling ligner på Jehovas Vitners referanser til Bibelen når de skal overbevise noen  om den evige sannheten. Her ble det ikke argumentert, det ble bare henvist til "sannheten". Dette har ikke noe med naturvitenskapelig argumentasjon og metodikk å gjøre.





Hva risikerer man om man går ut mot den etablerte klimavitenskapen?


Judith Curry er en amerikansk klimatolog som tidligere var leder for «the School of Earth and Atmospheric Sciences at the Georgia Institute of Technology». Interesseområdene hennes omfattet orkaner, fjernmåling, atmosfæremodellering, polart klima, luft-sjø interaksjoner og bruk av ubemannede fartøy til atmosfæreforskning. Hun trodde lenge på Klimapanelets AGW-påstander. Da epostene fra forskerne ved East Anglia University (de som leverer temperaturdata til IPCC og det engelske meteorologiske institutt) ble offentliggjort i 2009 av en varsler, satte hun seg faktisk inn i hva disse folkene hadde bedrevet. Avsløringen av de uetiske metodene disse folkene hadde benyttet til å forhindre kritiske forskere å offentliggjøre sine rapporter, gjorde at hun begynte å opponere mot klimaskremslene på et faglig grunnlag.

I artikler, forelesninger og senatshøringer har hun vist til feil og mangler ved IPCCs påstander, ikke minst i deres rapporter for beslutningstakere.

Galilei fikk problem da han gikk mot etablert «sannhet». Det fikk jamen Judith Curry også.

I 2014 uttalte hun følgende (oversatt):

«Når det gjelder klimavitenskap, er etter min mening kjernespørsmålet om akademisk frihet dette: Ingen forsker skal måtte falle på sitt sverd for å følge vitenskapen dit de ser at den leder dem, eller for å utfordre konsensus.  Jeg har falt på min dolk (ikke hele sverdet) på den måten at min utfordring til konsensus har utelukket enhver videre faglig anerkjennelse og en karriere som universitetsadministrator. Når dette er sagt, har jeg fast ansettelse og er gammel nok til å kunne pensjonere meg hvis ting virkelig skulle bli fryktelige for meg. Jeg er svært bekymret for yngre forskere, og jeg hører fra flere av dem at de har disse bekymringene».

Hun førtidspensjonerte seg i 2017 i protest mot politiseringen [3] av klimavitenskapen.









Her er noen som har vært med på å jobbe med IPCC-rapportene.



Mange medlemmer av FNs Klimapanel har forlatt samarbeidet med begrunnelse i panelets politiske slagside.

Kritikken er unison og ensartet:

Antropogene (menneskeskapte) årsaker til klimaendringer fremheves for enhver pris, mens alle andre faktorer minimeres og bagatelliseres, til tross for vitenskapelig usikkerhet.


Her er noen av disse forskerne som har protestert.


Dr. Philip Loyd [4] er en fysiker og klimaforsker fra Sør-Afrika. Han har undersøkt temperaturdata fra iskjerner som går minst 8000 år tilbake i tid. Dette gir et godt perspektiv på størrelsen av de globale temperaturforandringene i vår tid. Han har funnet at standardavviket for temperaturen de siste 8000 år er på 0,98 grader C – det er mer enn de 0,85 gradene klimaforskere sier verden har varmet det siste århundret.
Dr. Loyd har vært koordinerende forfatter til IPCCs rapporter, og har protestert heftig på måten arbeidet er utført på. Han har uttalt følgende:

"IPCC hevder at det er tusenvis av forskere og nesten like mange som skal gjennomgå (reviewers) forskernes arbeid som skal til for å or å produsere rapportene. Det er imidlertid to problemer. I den vitenskapelige verden jeg beveger meg i, betyr "gjennomgå" at arbeidet ditt blir gransket av flere uavhengige, anonyme anmeldere valgt av redaktøren. Men da jeg kom inn i IPCC-verdenen, var de som skulle gå gjennom stoffet der ved arbeidsbordet, hvor de kritiserte utkastene våre og til slutt møtte alle våre koordinatorene og mange av IPCC-funksjonærene for å utforme et endelig  utkast. Produktet ble ikke vurdert i akseptert forstand av ordet - det var ingen uavhengighet av gjennomgang, og anmeldere var alt annet enn anonyme. Resultatet er ikke vitenskapelig.

Det andre problemet er at den tekniske publikasjonen ikke er fullført innen IPCC kommer med sin rapport. I stedet produseres det et sammendrag for policymakere. Å skrive sammendraget innbefatter koordinatorene, reviewerne og IPCC-funksjonærene som tidligere, og også ulike formann (chairmen).

Sammendraget går ut i en storm av publisitet, men det er ingen måte å sjekke om det representerer det som forskerne faktisk sa, fordi den vitenskapelige rapporten ikke publiseres før ytterligere fire måneder eller mer senere.

I den fjerde vurderingen ble sammendraget stille erstattet flere måneder etter at det først ble publisert fordi enkelte forskere som var involvert klaget over uriktighet (misrepresentation).

I de første årene av IPCC var det en litt annen prosess. Sammendraget for policymakere og de vitenskapelige rapportene ble utstedt samtidig. I disse årene inneholdt imidlertid sammendraget for politiske beslutningstakere en advarsel om at det var det siste ordet som foreløpig gjaldt for emnet, mens de vitenskapelige rapportene ble korrekt identifisert som gjenstand for fortsatt utvikling. Noen syntes det "luktet råttent" av denne  "siste ord" historien, så prosessen ble endret, og nå lages sammendraget uten at man sjekker.

Det er ikke nødvendig å liste alle endringene jeg har identifisert mellom det som forskerne faktisk sa, og hva de politiske beslutningstakere som skrev sammendraget for politiske beslutningstakere sa de sa. Prosessen er så feilaktig at resultatet ligner  bedrageri.


En slik autoritet som IPCC bør snarest kastes på skraphaugen."




*





Dr. Madhav Khandekar, tidligere IPCC Expert reviewer.

Sammendrag av intervju med Khandekar [5]

– IPCC består av en rekke utsøkte forskere (2000-3000?) som gjør en utmerket jobb.

– Kun 30-40 er det som kan kalles klimaforskere, som forsker på kjernen i saken, nemlig i hvilken grad menneskelige aktiviteter påvirker klimaet på jorda.

– Det store flertallet forsker for eksempel på hvordan ulike arter av flora og fauna, og hvordan jordbruket vil påvirkes av ulike scenarier av klimaendringer. De tar altså for gitt at hypotesen om stadig økende menneskeskapte klimaendringer er riktig som et utgangspunkt for sin forskning.

– Dette flertallet av Klimapanelets forskere har ikke kompetanse til å besvare spørsmål om menneskeskapt global oppvarming, og ble heller aldri spurt om å delta i noe slags «konsensus» om at menneskeskapte utslipp av CO2 er i ferd med å forårsake en katastrofal global oppvarming.

– Det finnes altså ikke noe «konsensus» av verdens 2-3 eller 4000 «beste» klimaforskere.

– Knapt nok 40 forskere.



                 *
Orkaneksperten Christopher W. Landsea fra NOAAs nasjonale orkansenter i USA var både forfatter og anmelder (reviewer) for IPCCs andre (i 1995) og tredje (i 2001) vurderingsrapport, med trakk seg fra den fjerde etter å ha anklaget FN å drive politikk med orkanforskningen. I januar 2005 skrev han et offentlig, detaljert brev angående sine erfaringer. Her er noen utdrag:

"Jeg trekker meg tilbake (fra FN) fordi jeg har funnet at den delen av min ekspertise som er relevant, er blitt politisert. I tillegg, da jeg tok opp mine bekymringer med IPCC-ledelsen, svarte de ganske enkelt med å avvise dem".

"Jeg kan personlig ikke i god tro fortsette å delta i en prosess som etter mitt syn er motivert av en forhånds­definert dagsorden som er vitenskapelig usunn".

"I tillegg har en Greenpeace-aktivist vært medforfatter til en økonomisk nøkkelrapport i 2007. De fleste media har utelatt å nevne det faktum at Bill Hare, en Greenpeace-rådgiver, var ledende medforfatter til denne rapporten ved IPCCs fjerde evaluering. Ikke overraskende spådde denne Greenpeace-påvirkede rapporten en dyster fremtid for planeten vår om vi ikke følger FNs policy-oppskrifter. FNs egne retningslinjer for IPCC sier eksplisitt at de vitenskapelige rapportene vil måtte forandres for å "sikre konsistens med" det politisk motiverte sammendraget for beslutningstakere.
I tillegg ligner IPCC et politisk partis valgmøte-samling (political party’s convention platform battle) – ikke en vitenskapelig prosess. Under prosessen for å lage sammendraget for beslutningstakere driver politiske delegater og byråkrater og kjekler om den spesifikke formuleringer av hver setning eller påstand".



Fra Wikipedia om Landsea:

Christopher W. Landsea (born 1965) is an American meteorologist, formerly a research meteorologist with Hurricane Research Division of Atlantic Oceanographic & Meteorological Laboratory at NOAA, and now the Science and Operations Officer at the National Hurricane Center. He is a member of the American Geophysical Union and the American Meteorological Society.:





*





Her er noen andre  forskere som har uttalt seg:

John Raymond Christy, Richard McNider.og Roy Spencer

Alle tre er forskere ved University of Alabama, Huntsville.








Richard McNider - Distinguised Prof, Emeritus  - Earth System Science Center

Roy Spencer - Principal Res Scientist IV - Earth System Science Center

John Christy og Roy Spencer er særlig kjent for å ha utviklet og hatt ansvaret for drift av satellittmålinger av parametre i atmosfæren. Disse har alle uttalt seg kritisk til påstandene om at vi står foran en katastrofal, global oppvarming grunnet våre klimagassutslipp. I et intervju i Wall Street Journal gikk Christy og McNider sterkt ut mot katastrofeteoretikerne.

Der ble det blant annet påpekt at forskernes mangelfulle kjennskap til klimasystemet er enorm. McNider argumenterte med at en omfattende, pervers manglende hensyntaken til klimamodellenes tendens til å overestimere oppvarmingen (alle modellene gjør det), forårsake grunnløse reguleringer og sosiale skader på samfunnet.

John Kerry gikk i 2014 ut med en kraftsats om at klimaskeptikere var medlemmer av " Flat Earth Society", de var undermåls som forskere og ekstreme ideologer. Dette fikk Spencer og McNider til å respondere slik:

" Men hvem er medlemmene av "flatjordklubben", og hvem ignorerer de vitenskapelige fakta? I oldtiden var begrepet en flat jord den vitenskapelige konsensus, og det var bare en minoritet som våget å stille spørsmål om denne troen. Vi er blant dagens forskere som er skeptiske til den såkalte konsensus om klimaendringer. Gjør det oss moderne Flat Earthers, som Mr.Kerry foreslår, eller er vi blant de som står mot den rådende visdom for å erklære at verden er rund?

Det som ikke er kjent er hvor mye jordens atmosfære vil varmes opp som svar på den økte mengden av karbondioksid. De størrelsene på oppvarmingen som mest benyttes er skapt av klimamodeller der utviklerne av disse modellene tror vi har en katastrofal oppvarming. Størrelsen på oppvarmingen som spås av disse modellene er avhengig av mange antagelser for å kunne etterligne en virkelig verden under kontrollerte forhold. Eksempelvis gjelder det hvordan vanndamp og skyer vil reagere på den direkte oppvarmingen som kommer fra karbondioksid  eller raten for varmeopptak, eller absorbsjon i verdenshavene.
Vi kunne kanskje tilgitt disse modellørene om ikke deres prognoser hadde vært så konsekvent og spektakulært feil. Fra begynnelsen av klimamodelleringen på 1980-tallet har disse prognosene i gjennomsnitt alltid overvurdert oppvarmingen i forhold til det vi ser i det virkelige klimaet…..


Klimaendrings-konsensus-samfunnet peker på slike indirekte bevis på oppvarming som isbreer smelter, koraller blir bleket, mer tørke og sterkere stormer. Likevel viser observasjoner at oppvarming av den dype atmosfæren (det grunnleggende tegn på karbondioksid-forårsaket klimaendring, som antas forårsake disse naturfenomenene) ikke forekommer med noen foruroligende hastighet: Instrumenter ombord på NASA og National Oceanic and Atmospheric Association-satellitter. Den midt-troposfæriske oppvarmingsraten siden slutten av 1978 ved ca. 0,7 grader Celsius, eller 1,3 grader Fahrenheit, per 100 år. I samme periode gir modellene i gjennomsnitt 2,1 grader Celsius, eller 3,8 grader Fahrenheit, per 100 år….

Det er bekymringsfullt at "konsensusvitenskap" ikke vil erkjenne at slike uoverensstemmelser er store problem. Fra starten av Klimapanelet med selvvalgte forskere omfavnet konseptet om at konsensusen om klimaforandringene er den nødvendige vei å gå for å iverksette tiltak og redusere menneskeskapte CO2-utslipp i verden. Konsensus-samfunnet bruker dette til å presse synspunktet om at "vitenskapen er avgjort" og de gjør sitt ytterste for å latterliggjøre skeptikerne….

"Konsensus"-vitenskap som ignorerer virkeligheten og konsekvensene av tiltakene eller hvis lovende forskning blir utelatt, kan ha tragiske konsekvenser. Klimaforandrings-konsensus er muligens ikke livsfarlig, men den skader økonomisk vekst og skaper forvirring i regjeringens belutningsprosesser. Dette vitner om betydelig forverrete fremtidsutsikter. Den nåværene (i 2014) Obama-administrasjonen kunngjorde at de ikke ville gi hjelp til fossil brenselsenergi i utviklingsland, og dermed vil sende millioner av mennesker ut i energifattigdom.
Dette minner veldig om det britiske Sykdomsstyret (Sick and Health Board) som nektet å gi frisk frukt til britiske sjøfolk (slik at de fikk skjørbuk).
Vi bør ikke ha et klimavitenskapelig forskningsprogram som bare søker etter måter å bekrefte rådende teorier, og vi bør ikke hedre regjeringens ledere, som sekretær Kerry, som angriper andre som har ubeleilige, faktabaserte synspunkter. "











2Climategate:  Referanse1   Referanse2   Referanse3   Referanse4  Referanse5


      


5 -  Intervju med Dr. Madhav Khandekar,
     Del1     Del2      Del3       Del4