torsdag 27. mars 2014

Arktis blir varmere, selene forsvinner og isfjellene smelter.

Oversatt fra Washington Post:


Polhavet varmes opp, isfjell blir det mindre av og noen steder finner selene at vannet er for varmt, ifølge en rapport fra handelsdepartementet i går fra Consul Ifft, i Bergen, Norge.

Rapporter fra fiskere, selfangere og oppdagere peker alle på en radikal endring i klimaforhold og temperaturer i Arktis som man aldri har opplevd før. Leteekspedisjoner rapporterer at man nesten ikke har observert noe is sør for 81 grader 29 minutter.

Sonderinger til en dybde på 3100 meter viser at Golfstrømmen fortsatt er veldig varm. Store ismasser er blitt erstattet av morener av jord og stein, fortsetter rapporten, mens kjente isbreer er helt forsvunnet mange steder.

Svært få sel og ingen hvitfisk (f.eks torsk) er funnet i den østlige Arktis, mens store stimer av sild og krøkle (fisk i loddefamilien) som aldri før har våget seg så langt nord, finner man nå på de gamle selfangstplassene. Det blir spådd at i løpet av få år vil isen smelte, havoverflaten stige og gjøre de fleste kystbyene ubeboelige.








*



Jeg glemte å si at denne meldingen var fra 2 november 1922 , som rapportert av AP og publisert i The Washington Post - 90 + år siden!


Delvis kopi av artikkelen:


NOAA ( den amerikanske National Oceanic and Atmospheric Administration ) har arkivert originalmeldingen som ble sendt fra den amerikanske konsulen i Bergen til "State Department" i Washington.


tirsdag 25. mars 2014

Temperaturstigningen det siste århundret er ikke så stor som klimaforskerne tror.


Til tider har jeg lurt på hva som er hovedforskjellen på en meteorolog og en klimaforsker. Her finnes det selvsagt ikke et standardsvar. Men en ting er likevel nokså innlysende. Om en meteorolog begår faglige feil, får han/hun tilbakemelding ganske umiddelbart. Dette gjør at vedkommende må være skjerpet i forhold til faget.
Klimaforskere kommer ofte med prognoser om hva som skjer med værlaget (klimaet)  fra 25 til 100 år frem i tiden. Om vedkommende forsker begår faglige feil, vil han/hun ventelig ikke få noen tilbakemelding før etter vedkommende er gått av med pensjon eller er avgått ved døden. Vedkommende vil med dette ikke bli gjort ansvarlig for feil/svakheter/omtrentligheter som er begått.

For meg ser det også ut til at en del av klimaforskerne er redde for å «skitne til hendene sine». Med det mener jeg at de heller benytter seg av datamaskiner, modeller og teoretiske utlegninger i stedet for å sette seg inn i hvordan måleutstyr virker, samt hvordan mulige feilkilder vil kunne virke inn på målingene. En dreven meteorolog har imidlertid som regel et praktisk innblikk i slike faktorer på en langt bedre måte enn den gjennomsnittlige klimaforskeren – ser det ut som.

Det er derfor ikke til å undres over at de som har tatt arbeidet med å gå gjennom kvaliteten av de meteorologiske bakkemålingsstasjonene i verden, er to drevne meteorologer: Joseph D’Aleo og Antony Watts.
Joseph D’Aleo har over 40 års erfaring som profesjonell meteorolog og var første direktør i den amerikanske kabel-TV-kanalen «TV Weather Channel». Han har også undervist som college professor i meteorologi i 6 år ved Lyndon State College.

Antony Watts er også amerikansk meteorolog, president i «IntelliWeather Inc» og redaktør av den verdenskjente klimabloggen «Watts Up With That».

Joseph D’Aleo og Antony Watts har gått gjennom jordas overflate-temperaturmålinger og sammenholdt det mot målestasjonenes kvalitet, plassering og antall til enhver tid. De konkluderer følgende:

  1. Instrumentelle temperaturdata fra pre-satellitt eraen (1850-1980) har vært systematisk tuklet med så mye at det ikke på en  troverdig måte kan hevdes det har vært noen vesentlig "global oppvarming" i det 20. århundre.
  2. Alle overflate-temperatur-databaser viser tegn til forurensning fra urban oppvarmings-forurensning og etterjusteringer slik at de er upålitelige når det gjelder å bestemme langsiktige trender nøyaktige temperatur.
  3. Disse problemene har forskjøvet dataene i så stor grad at den observerte oppvarmingen viser seg å være overdrevet både regionalt og globalt.
  4. Globale temperaturdata er stilt i et dårlig lys (kompromittert) fordi mer enn tre fjerdedeler av de 6.000 stasjoner som en gang ble benyttet ikke lenger blir brukt i data-trendanalyser.
  5. Det har vært en betydelig økning i antallet manglende måneder der 40% av GHCN  (Global Historical Climatology Network) stasjonene rapporterer at de mangler minst en måned. Dette medfører innfylling (av manglende data) som bidrar til usikkerhet og mulige feil.
  6. Forurensning i form av urbanisering, endringer i arealbruk, feil lokalisering, og  mangelfullt kalibrerte instrumenter-oppgraderinger øker usikkerheten ytterligere.
  7. Mange fagfellevurderte artikler i de siste årene har vist overvurderingen av den observerte langterm-oppvarmingen på 30-50% fra urban-oppvarming og varmeforurensnig fra endring i arealbruk.
  8. En økning i andelen av kompromitterte stasjoner med interpolering fra tilliggende måledata kan gi oppvarmingen en skjevhet større enn 50%  i det tyvende århundre.
  9. For havene er manglende data og usikkerhetene betydelig. Endringer i datasett innførte et (kunstig) oppvarmingssteg i 2009.
  10. Satellitt-temperaturovervåking har gitt et alternativ til bakkestasjoner når det gjelder å samle data for å overvåke den globale temperaturen i den lavere troposfæren (http://no.wikipedia.org/wiki/Troposfæren ). Funnene der avviker i stigende grad  fra bakke-stasjonsbaserte målinger på  en måte som er forenlig med bevis for at bakkestasjonene viser for høye temperaturmålinger.
  11. Ytterligere justeringer er utført på  dataene som dermed resulterer i en tydelig økende trend. I mange tilfeller er slike justeringer gjort ved å «kjøle ned» tidligere målte temperaturer.
  12. De historiske datakildene har blitt forandret for å skjule sykliske endringer  som lett kan forklares med naturlige faktorer som multi-dekadiske hav- og sol-endringer.
  13. Grunnet nylig økende frekvens av utkutting av rurale stasjoner og favorisering av urbane flyplasser som primære temperaturdatakilder, er de globale temperatur-databaser påført alvorlige feil, og kan ikke lenger være representative for både urbane og rurale miljøer. De resulterende data er derfor problematiske når de brukes til å vurdere klimatrender og validere modellprognoser.
  14. En ekstern vurdering er avgjørende når det gjelder overflatetemperatur-registreringer utført av  CRU, GISS og NCDC . Vurderingen bør gjøres av "et panel ledet av klimaforskere som ikke har  egeninteresse i utfallet av evalueringene."
    1. CRU = Climatic Research Unit (CRU) is a component of the University of East Anglia and is one of the leading institutions concerned with the study of natural and anthropogenic climate change.
    2. GISS = Goddard Aeronautics and Space Administration (NASA).
    3. NCDC = National Climatic Data Center
  15. Om man skal stole på de globale dataene til IPCC og USA GCRP / CCSP (United States Global Change Research Program or USGCRP coordinates and integrates federal research on changes in the global environment and their implications for society.)  bør man først ha en  gjennomgang av disse dokumentene og vurdere den grunnleggende usikkerheten i prognoser og språket som benyttes til å definere policy.



Artikkelforfatterne konstaterer at så lenge James Hansen hadde sentralt ansvar for de historiske klimadata, ble det foretatt stadige endringer i disse dataene. I stor grad ble dataene manipulert på en slik måte at tidligere tiders temperaturer ble justert ned og nyere tiders temperaturer ble justert opp eller holdt konstant. Dette blir på fagspråket kalt "homogenisering".

Her er et animert eksempel på hva slik homogenisering gjør:




Et annet problem som er sentralt i denne saken er at antall målestasjoner som blir benyttet til å regne ut den globale temperaturen (eventuelt temperaturanomalien) falt drastisk etter år 1990.Dette blir i artikkelen fremstilt slik:


I stor grad er stasjoner langt nord og i høyden blitt tatt ut av måleseriene. Det betyr i praksis at de "varmeste" stasjonene har mest å si etter år 1990.

Stasjonsdøden i animasjon (illustrasjon fra Joanne Nova):




Rapporten dokumenterer og illustrerer degraderingen av meteorologiske målestasjoner i verden generelt og USA spesielt. 
Alt i alt gir rapporten en god dokumentasjon på at påstanden om at dagens globale temperaturer er blant de høyeste som noen gang er målt, som svært tvilsom.



---------------------------------------------------

Referanse: Surface Temperature Records - Policy-Driven Deception?


lørdag 22. mars 2014

Hypotesen om at CO2 gir en farlig oppvarming er motbevist.


Hva er hypotesen?

Hypotesen som forfektes av de som leverer informasjon til FNs klimapanel,  er at menneskelig utslipp av klimagasser vil gi en dramatisk økning av temperaturene i verden. Dette kan skje både direkte og indirekte. I denne sammenheng skal menneskepåvirket utslipp av CO2 være den største synderen.

Kan så denne hypotesen bevises, eller i det minste sannsynliggjøres?  Både ja og nei. Omtrent alle med naturvitenskapelig bakgrunn skjønner og er enig i at CO2 er en drivhusgass, og følgelig kan ha en viss varmende effekt på klimaet. Så langt er det enighet. Men om er virkningen farlig stor, mindre farlig, eller om den kan måles i det hele tatt, det strides man kraftig om.

Dette har tidligere vært en godkjent framstilling av de siste 2000 års middeltemperaturutvikling  i verden:


Loehle, C. 2007. A 2000-year global temperature reconstruction based on non-tree ring proxies. Energy and Environment, 18, 1049-1058.

Loehle, C. and J.H. McCulloch. 2008. Correction to: A 2000-year global temperature reconstruction based on non-tree ring proxies. Energy and Environment, 19, 93-100

Her finner vi både den varme perioden i vikingetiden og “den lille istiden” som ga trange tider og hungersnød i store deler av Europa. Problemet med denne grafen (for alarmistene) er at den tydelig viser at det var varmere på jorda i perioden mellom år 800 og år 1000, enn det er nå. En ting er klart, menneskelig utslipp av CO2 var vesentlig mindre på 800-tallet enn det er i dag. Den totale mengden av CO2 i atmosfæren var også mindre. Hvordan kan dagens CO2-utslipp da være truende for klimaet?

Et vanlig triks for å la slike grafer virke mer overbevisende i forhold til argumentasjonen om den skremmende utviklingen i senere tid, er å kutte ned figuren slik:


Fra en publisering av Klima- og forurensningsdirektoratet -  Dato 02.06.2010

Slik får man gjemt unna den tidlige, varme perioden. Dette er en metode alarmistene ofte benytter i rapportene sine.

Skulle man velge fornuftig temperaturskala på oppvarmingen, ville den sett slik ut:


Skremmende?

Skremmende oppblåsing av den vertikale skalaen er påpekt, så det måtte hardere virkemidler til om folk skulle overbevises. Her var det behov for å skrive om de siste 1000 års klimahistorie. Klimaforskeren Michael E. Mann konstruerte derfor en graf i 1998 på grunnlag av treringer, iskjerner, koraller og andre såkalte proksier (indirekte temperaturmålinger). Her er den varme perioden under vikingetida, og den lille istida jamnet ut slik at de nesten ikke vises. I tillegg viser grafen en truende temperaturstigning i våre dager.  Fordi Mann er en av hovedleverandørene til klimapanelet, ble denne grafen snart tatt i bruk av FN som et sannhetsbevis på at menneskepåvirket  CO2-utslipp var skadelig, og måtte stoppes.

Figuren viser "Hockeykølla"


Fremstillingen av denne “hockeykøllegrafen” lider av metodiske svakheter og feil. Dette ble påvist av herrene Stephen McIntyre andRoss McKitrick, men det tok mange år før Mann ville utlevere grunnlagsdata. Da datamaterialet til slutt ble sluppet fri, viste det seg  at dataene var håndplukket for nettopp å gi grafen den formen den hadde. Her var det spesiell utplukking av treringsproksier kombinert med mildest talt tvilsom vektlegging av de forskjellige måleseriene som ga grafen denne utflatingen av tidligere tiders temperaturer og den sterke stigningen i senere år. Andre forskere som samarbeidet med Mann har flere ganger gjenskapt lignende “hockeykurver”, også med hovedvekt på andre proksier enn treringer, men alle er blitt avslørt med tilsvarende metodiske svakheter. Det siste, og værste tilfellet er kanskje der temperaturgrafen ble snudd opp ned for å få frem den skremmende temperaturstigningen (se linkene nedenunder). Sjekker man Wikipedia, påstås det fremdeles at Manns graf gjelder. Dette viser ett  av problemene ved å stole for mye på Wikipedia.





Finsk fjernsyn har vist hvordan prosessen med avsløringen av feilene ved  grafen har vært:
http://dotsub.com/view/19f9c335-b023-4a40-9453-a98477314bf2


Tekstingen på engelsk av dette programmet er her:


Et sitat fra denne tekstingen:
Dr. Atte Korhola, professor of environmental change at the University of Helsinki, is an expert in lake sediment studies.

Some curves and data have been used upside down, and this is not a compliment to climate science. And in this context it is relevant to note that the same people who are behind this are running what may be the world’s most influential climate website, RealClimate. With this they are contributing to the credibility of science – or reducing it. And in my opinion this is alarming because it bears on the credibility of the field, and if these kinds of things emerge often – that data have been used insufficiently or even falsely, or if data series have been truncated or they have not been appropriately published (for replication), it obviously erodes the credibility, and this is a serious problem.

 
Vi står da tilbake med grafen av C. Loehle  and J.H. McCulloch, som ble vist først. En foreløpig konklusjon må være at vi pr. dags dato ikke har, eller har hatt noen skremmende temperaturstigning de siste 2000 år. Det kan heller ikke sies at man ser noen klar sammenheng mellom menneskepåvirket CO2-utslipp, og temperaturøkningen, da det har vært varmere før.  En måte å betrakte temperaturstigningen på, er at vi med litt hell kan komme tilbake til den tilstanden med tilnærmet middelhavsklima i Sør-Norge, som vi hadde under vikingetiden.

(NB! Det er nettopp kommet en ferskere rapport som har sett på temperaturutviklingen mer detaljert pr. verdensdel. Den viser at varme- og kuldeperiodene ikke er synkronisert i tid i alle verdensdelene, men Nord-Amerika og Europa hadde i stor grad sammenfallende temperaturutvikling. Undersøkelsen viser også at det har vært høyere temperaturer tidligere enn de vi har nå. Populærutgaven av denne finnes her:

http://dotearth.blogs.nytimes.com/2013/04/22/study-charts-2000-years-of-continental-climate-changes/?_php=true&_type=blogs&_php=true&_type=blogs&_r=1






Klimamodeller.

Klimamodeller benyttes til å “bevise” at vi fortsatt står foran en farlig klimakatastrofe om vi ikke minsker CO2-utslippene. Modellene spår om framtida! Men for at slike spådommer skal virke troverdige, må man i alle fall ha en forståelse av påvirkningen fra alle vesentlige parametre som inngår i klimadannelsen!  En slik forståelse har man ikke i dag. De som har utarbeidet modellene innrømmer at man eksempelvis ikke har noen god teori om hva som påvirker skydannelse. Dette er et kjernepunkt, for variasjoner i skydekket vil kunne påvirke klimaet i langt større grad enn CO2-økningen gjør, selv om man benytter klimapanelets alt for store verdier for CO2-påvirkning.  Forskere i CERN har sett på denne problematikken:



Slides fra kollokviet som vises i videoen finner du her:
http://indico.cern.ch/getFile.py/access?resId=0&materialId=slides&confId=52576



Det er mange som har rettet kritikk mot IPCC (Klimapanelet). Teknisk sett har ikke IPCC ikke gjort så mange alvorlige feil. De store «blemmene» angår det som ikke er gjort. Det som ble utelatt. Dette er i første rekke administrative feil, og har lite med de vitenskapelige bidragene å gjøre.
Den fremste kategori av mangler gjelder vann og vannets rolle i jordens klimasystem. Klimamodellenes fremskrivinger antar at når  CO2 og andre klimagass-substanser utenom vann øker, vil temperaturen øke slik at vi får mer vanndamp i atmosfæren, og dermed en positiv tilbakekoblings-effekt (siden vanndamp er en klimagass). Men siden vanndampmengden i atmosfæren er 25 til 100 ganger større enn CO2, vil en liten minkende konsentrasjon av vanndamp i atmosfæren kansellere hele effekten av CO2.

Det grunnleggende problemet til IPCC er at denne organisasjonen absolutt ikke er noen sannhetssøker. Snarere opptrer organisasjonen som en sann troende som fokuserer på menneskeskapt (antropogent) CO2. Når organisasjonen  opptrer på denne måten utelukkes antropogen vanndamp og antropogen skydannelse. Dette gjelder eksempelvis vanndamp som dannes ved irrigasjon fra landbruk, og menneskelig opphenting av grunnvann.

IPCC burde ha lagt ned et vesentlig arbeid i å innhente tidsserier av vanndampstatistikk for atmosfæren rundt om på planeten. Siden absorbsjon av termisk stråling i atmosfæren er et ikkelineært fenomen må denne informasjonen i det minste innhentes pr. breddegrad i stedet for å stole på globale gjennomsnittsverdier. Men det er ikke bare vanndamp som må tas hensyn til. Skyer med innhold, tetthet og høyde er også av betydning. Her ser vi at klimamodellørene stolte på beregninger først, men etterhvert måtte de føye på med aerosoler ( http://no.wikipedia.org/wiki/Aerosol ) og skyer. Etter alle milliarder dollar som er brukt på forskning på global oppvarming har vi fremdeles ikke noen tidsserie av data på gjennomsnittlig vanndampinnhold i atmosfæren. Ei heller har vi noen graf som viser oss innholdet av drivhusgasser i atmosfæren over en tidsperiode, som f.eks. 1970 til år 2000. Og som nevnt over, det vi trenger er en global profil av gjennomsnittlig vanndampinnhold i atmosfæren fordelt på bredde- og lengde-grad.
Man burde egentlig ikke ha begynt med klimamodellering før en skikkelig statistikk over vannregimet i verden var tilgjengelig. IPCC startet i fundamentalt feil ende ved å prøve og bevise at CO2 var et problem i stedet for å lete etter sannheten. Antropogent CO2 kan være en del av et potensielt problem, men da er antropogen vanndamp og antropogene skydannelse også det. Disse siste to fenomenene viser så stor korrelasjon med antropogent CO2 at det er vanskelig, ja helt umulig, å skille effektene deres fra hverandre rent statistisk.


Så til selve utgangspunktet – menneskeskapt, global oppvarming. Argumentasjonen hviler på 3 forutsetninger.
  •              Menneskene øker CO2-nivået i atmosfæren grunnet vår utslipp.
  •             Økt CO2-nivå får overflatetemperaturen til å øke fordi CO2 er en drivhusgass. Dette er den «direkte» oppvarmende effekten av CO2.
  •         Jordkloden «svarer» på denne oppvarmingen på flere måter. Her benyttes betegnelsen tilbakekoblinger. Tilbakekoblingene varmer opp jorda ytterligere, slik at den samlede oppvarmingen blir mellom 1,5 til 7 ganger større (avhengig av hvem man lytter til)  enn det CO2 hevdes å skulle gi alene.

Alle tre forutsetningene må stemme om teorien skal være gyldig.

Svært mange av forskerne som har satt seg inn i denne hypotesen er enige i de 2 første punktene. Det er også disse to punktene som til kjedsommelighet gjentas av politikere, klimaalarmister og media. Men uenigheten ligger i punkt 3. Det er her vi har ca. 2/3 av den spådde oppvarmingen som er innebygd i modellene. Uten denne modellerte oppvarmingen vil våre CO2-utslipp bare gi oss en liten mild oppvarming uten noen grunn til uro.
                   
Hvis det fantes noen indikasjon på denne tredoblingen av oppvarmingen burde vi forlengst ha hørt om det. Men vi får bare til stadighet repetert de to første punktene.

Kan man finne en metode til å teste/måle punkt 3 empirisk? Når vi har oppvarming grunnet våre CO2-utslipp, burde en vesentlig del av «tilbakekoblingen» komme fra vanndamp fra verdenshavene. Hva skjer så med den ekstra vanndampen? Vi har her 2 alternativ:

  • Vanndampen kan samle seg i atmosfæren. Siden vanndamp er en kraftig drivhusgass, vil denne økningen av vanndamp i atmosfæren gi oss mere oppvarming enn den som kommer direkte fra CO2-økningen. Dette kalles  positiv tilbakekobling.
  • Vanndampen kan danne skyer, uten at vi får en større mengde av gassen vanndamp i atmosfæren. Ekstra skyer reflekterer mer sollys tilbake til verdensrommet, vi får en avkjølende effekt som motvirker noe av den direkte oppvarmingen som skyldes CO2. Dette kalles negativ tilbakekobling.

Den spådde, farlige oppvarmingen til klimaetablissementet er kun mulig om det første av disse to alternativene slår til. Dersom det skal være tilfelle, må vi kunne observere utvidelsen av varm,  fuktig luft i nedre del av troposfæren i området rundt ekvator (sentrum av dette området skulle være i ca. 10 km. høyde), et såkalt «hotspot».  Dette er blant annet beskrevet i IPCC Fourth Assesment Report fra 2007.



Målinger fra satellitt og værballonger viser imidlertid at det ikke utvikles et slikt « hotspot».

Vi har nå sett at selve grunnlaget for den mulige, farlige oppvarmingen, “hot-spotet”, ikke finnes. Det betyr i praksis at den påståtte, kraftig positive tilbakekoblingsmekanismen som kreves for at den farlige CO2-påvirkede oppvarmingen skal være reell, heller ikke finnes. Merk, det ble benyttet 2 forskjellige målemetodikker, satellitt og værballonger. Begge metodikkene viser entydig samme resultat. CO2-hypotesen er dermed avkreftet!

Sitat: Albert Einstein:
“No amount of experimentation can ever prove me right; a single experiment can prove me wrong.”

Men her er mer! Earth Radiation Budget (ERB) satelitten(e) som startet sin virksomhet i 1980 har målt utgående varmestråling siden da. CO2-hypotesen tilsier at varmestrålingen ut ville minke, siden jorda skulle beholde stadig mer av varmen. Dette er

innebygd i datamodellene som  IPCC har benyttet i sine prognoser. Men den virkelige verden oppfører seg ikke slik. Målinger viser det motsatte av hva modellene har innebygd. dette er fremstilt slik:







Til figuren: Utgående stråling fra jorda (vertikalaksen) mot sjøoverflate-temperaturen (horisontal), slik ERBE-satellittene (øvre, venstre graf) har målt den, sammenlignet med 11 klimamodeller (de andre grafene). Merk at klimamodellenes grafer skråner andre veien i forhold til hva som måles i virkeligheten. Referanse: Lindzen and Choi 2009, Geophysical Research Letters Vol. 36: www.drroyspencer.com/Lindzen-and-Choi-GRL-2009.pdf. Etter en del kritikk ble denne rapporten korrigert, men resultatet er likevel det samme (2011): www-eaps.mit.edu/faculty/lindzen/236-Lindzen-Choi-2011.pdf


Dette er også en tilbakevisning av påstanden om at våre CO2-utslipp vil gi oss thermageddon på jord.


*


Al Gore viste i sin Nobelprisbelønte PowerPoint-presentasjon at grafen for temperatur og CO2 fulgte hverandre. For de som ikke er klar over det: fredsprisen er ikke en vitenskapspris!



Al Gore glemte imidlertid å forklare en liten detalj: Først stiger temperaturen – så øker CO2-innholdet i atmosfæren. Om temperaturen synker, følger CO2-konsentrasjonen etter. Her blander de fleste CO2-dogmatikere sammen årsak og virkning. Det som er merkelig er at, så vidt jeg vet,  ingen ledende representant for IPCC har kommentert dette.

Målingene er beskrevet i:




Science 14 March 2003:
Vol. 299 no. 5613 pp. 1728-1731
DOI: 10.1126/science.1078758

Timing of Atmospheric CO2 and Antarctic Temperature Changes Across Termination III

"ABSTRACT
The analysis of air bubbles from ice cores has yielded a precise record of atmospheric greenhouse gas concentrations, but the timing of changes in these gases with respect to temperature is not accurately known because of uncertainty in the gas age–ice age difference. We have measured the isotopic composition of argon in air bubbles in the Vostok core during Termination III (240,000 years before the present). This record most likely reflects the temperature and accumulation change, although the mechanism remains unclear. The sequence of events during Termination III suggests that the CO2 increase lagged Antarctic deglacial warming by 800 ± 200 years and preceded the Northern Hemisphere deglaciation."

Link:   http://www.sciencemag.org/content/299/5613/1728.abstract


Atter et punkt som viser at CO2-hypotesen ikke holder stikk.