Nå skjærer alt seg for CO2-dogmatikerne

I dag har klimaskeptikerne i realiteten vunnet den vitenskapelige delen av debatten (Men mange politikere, byråkrati, aktivister og investorer er trege med å oppdage dette!). Etter en grundig gjennomgang av vitenskapen, ser vi nå at flertallet av politikerne i land som USA, Canada, Polen,  Kina, Russland og New Zealand nekter å være med på internasjonalt klimasamarbeid. I tillegg ser vi at Tyskland er i ferd med å våkne på dette området. Det er sannsynlig at Australia også vil snu i sin klimapolitikk etter at de får kastet statsministeren sin til høsten.

En typisk klimaskeptiker er ikke, slik mange alarmister hevder, skeptisk til påstanden om at vi har, og alltid har hatt, klimaendringer. En gjennomsnitts klimaskeptiker er skeptisk til påstanden om at menneskepåvirkede utslipp av CO₂ vil gi en farlig, global oppvarming.

En engelskspråklig blogger som kaller seg Pointman har skrevet ganske lenge og mye om CO₂-redselen og byråkratiseringen/politiseringen av klimaforskningen, noe jeg skal prøve å gjengi deler av her på norsk. Han mener at hovedgrunnen til at vanlige folk oppdaget at det var en klimaskeptisk bloggverden, var at alarmistene selv påpekte dette. De som er skeptiske til CO₂-dogmet (at man vil få en «kokende» jord grunnet menneskepåvirkede CO₂-utslipp) fikk, uten PR-budsjetter, uvurderlig «reklame» fra alarmistene som angrep dem. På denne måten fikk man spredd informasjonen om at det fantes alternative måter å se på klimapåvirkningene. Men dette var bare den første av flere tabber, sett fra alarmistenes synsvinkel.

Som alle andre overbeviste fanatikere tålte ikke alarmistene noen opposisjon, uansett hvor liten eller obskur den var. Selv om den var ufarlig, klarte de ikke å la den være i fred. Dette ligger i fanatikernes natur. Selv om det var en «ensom røst i villmarka» var det likevel en opposisjon, følgelig måtte den stoppes. De følte seg forpliktet til å knuse den siste en-prosenten av motstand, men dette resulterte i at fokuseringen på skeptikerne økte, noe som kanskje ikke ville ha skjedd ellers. Hvert angrep ledet potensielle dissentere til skeptikernes websider på nettet, og i dag har disse websidene både vokst i størrelse, antall, og modenhet. De klima-websidene med flest treff i dag, er typiske skeptikersider.

Opprinnelig hadde CO₂-dogmatikerne alle odds på sin side. De hadde politikerne «i lomma», budsjetter kom strømmende rett fra statskassa, alle media inklusive halv- og hel-statlige TV-kanaler, nesten alle journalistene i verden, alle aktivist-klimaforskerne i EU, NASA, NOAA, BOM, EPA, IPCC, det meste som har et akronym, investeringsindustrien, hver eneste miljøvernorganisasjon, alle større vitenskapelige tidsskrift, presidenter, statsministre, ja de fleste i verden, inklusive familie, hund og katt. 

På den andre siden var vi, som stadig vekk oppdaget små sprekker, eller snarere store krater i vitenskapen. Politisk sett prøvde vi å slå på alarmklokkene for å varsle om den hysterisk vaklende vitenskapen armageddonvarslerne lente seg på.

Sett i ettertid er det åpenbare spørsmålet: Hvordan i all verden greide de å tape, og hvorfor har vi gjort det så bra, nå som deres stigende ambisjoner ligger i ruiner?

 For det første hånet dogmatikerne oss uten at de noen gang nedlot seg til å ta en seriøs debatt med oss. Skeptikerne skulle til enhver tid nektes tilgang til media – standard infokrigsprosedyre.  De pøste på med forakt fra det høye, der de var forskanset bak «brystvernet til elfenbenstårnet». Men siden de nektet å debattere med oss, ga de oss i praksis muligheten til sakte å plukke «Mikke Mus-»vitenskapen deres i småbiter, noe vi ble stadig bedre til.

I tillegg kunne skeptikerne i ro og mak velge sine mål, mens CO₂-dogmatikerne følte seg forpliktet til å forsvare alt, for vitenskapen skulle jo være avgjort, må vite. Ikke en eneste svakhet ble innrømmet, ikke en eneste «sjakkbrikke» ble ofret. Som Fredrik den Store sa; «du kan ikke være sterk over alt». Sagt på en annen måte: når det gjelde asymmetrisk krigføring så har en geriljastyrke muligheten til å velge hvor den vil angripe. Det betyr at alt må forsvares, i alle fall om man ikke er villig til å ofre noen «brikker».

Mentaliteten om å forsvare alt til «siste kule» har ofte fått dem til å komme med helt latterlige unnskyldninger om hvorfor selv de mest håpløse vitenskapelige avhandlinger skulle representere god vitenskap. Det håpløse gapet mellom spådommene deres sammenliknet mot den virkelige verden dro dem dypere og dypere ned i en innoverskuende  verden, som har galskapens indre logikk over seg. For tiden går vi gjennom en propagandafase der vi blir fortalt at iskalde vintre, kalde vårdager, samt lunkne somre, alt skyldes global oppvarming. Du skal være bra indoktrinert for å tro på slikt. Slike imbesile utspill gjør at kredibiliteten deres synker langt raskere enn våre små anstrengelser egentlig skulle tilsi.

Blogge-sfærens vidåpne Serengetipark er nå overstrødd med råtnende lik av det vitenskapelige omdømmet til forskere som Hansen, Mann, Shakun, Markott, Lewandowsky, Gergis, Cook og mange flere ( slå dem opp på nettet). Disse er blitt avslørt som juksmakere som i store trekk bare valgte ut de data som skulle til for å få hypotesene/påstandene deres til å stemme. I videregående skole får du «ikke godkjent»  på oppgaven om læreren oppdager slike forsøk.

Det virker nå som om noen av dogmatikerne prøver å komme til enighet med oss skeptikere på enkelte punkter. Om de bevisst har oppfattet dette eller ikke, er de nå i forhandlingsfasen av døden til et trossystem. De leter fortvilet etter en måte å redde noe av dogmatismen, men uten å lykkes. De taper, og de vet det!

Vi skeptikere har ikke noe å vinne på å ta en slik debatt nå. Det er for sent, selv om CO₂-dogmatikerne eventuelt, mot formodning, skulle vinne debatten. Svært få vanlige folk ville gidde å høre på en slik debatt, derfor er den politisk irrelevant., med andre ord: totalt irrelevant.

Den logiske konsekvensen av politikken å ikke gi skeptikerne noen plattform i media, som BBC og NRK lydig har holdt seg til, medførte også at menigmann ble utestengt fra å komme med relevante spørsmål. Når de ikke fikk spørsmålene sine besvart, eller de i praksis fikk meningene sine sterkt sensurert, hva var mer naturlig enn å finne veien til skeptiker-websidene på nettet? Og antall treff på websidene økte!

En annen kjempetabbe, og like ødeleggende for dogmatikerne, var å påstå at skeptikerne besto av en stor, sammensveiset gruppe, dirigert og finansiert av mørke og skyggefulle krefter. Dette er også standard info-krig-prosedyre. Man må isolere, marginalisere og fremmedgjøre opposisjonen som hat-objekter. Dette var info-krigens ekvivalens til å sy Davidsstjerner på en del av befolkningen. I hovedsak ble klimarealistene anklaget for å være en del av en ond, hemmelig konspirasjon som prøver å  hindre de rettferdige å oppnå et grønt UTOPIA.

Naturligvis hjalp dette også på å øke antall skeptikere, da de fleste hadde blitt mobbet bare fordi de kom med rimelige spørsmål. De motsatte seg selvsagt også å bli fremstilt som slike stygge, til tider ondskapsfulle karikaturer.

Dogmatikerne tror nå at det er oss, skeptikerne, som er hovedgrunnen til frafallet av troen på kulten deres, så det ser ut som om den store konspira­sjonen vår virket til slutt. De har ikke noen skyld i dette, det er vår feil.

Den tredje kjempetabben til dogmatikerne var en konsekvens av å la det feilaktige bildet av oss skeptikere danne grunnlaget for planene om å nøytralisere oss. I militæret har det på en måte vært OK å fremstille fienden som enkle stereotyper, fotsoldatene må jo motiveres. Man må liksom vise at lederskapet vet best! Men lederne begynte å tro på de karikaturene de skapte av oss. Det viste klart at hatet mot oss ødela dømmekraften deres. Den som mister kontroll, taper.

Ved å følge strategien med å kjempe mot ekle, utklippede papp-stereotyper av oss skeptikerne, skjøt de på ikke-eksisterende fantomer, så de gjorde ingen reell skade. Og skeptikerne økte i antall. Det er særdeles vanskelig å avsløre en svær konspirasjon som ikke er der. Dette var en ny infokrig-boomerang. Dogmatikerne ser mer og mer ut som en gjeng med paranoide konspirasjons-teoretikere.

På toppen av dette, da de ikke oppdaget den voksende bredden av trusselen de sto ovenfor, fortsatte de å benytte samme strategi til å nøytralisere alle former for opposisjon. Det virket aldri. Skeptikerne driver geriljakrig. De slåss alle på hver sin måte og jobber sjelden sammen, selv om de ville være mer effektive om de gjorde det.

Sårbarheten til skeptikerne ved ikke  å stå samlet, ble aldri utnyttet av alarmistene. Samtidig ga dette skeptikerne mulighet for å benytte flere angrepsvinkler, som politisk, vitenskapelig, økonomisk, kybernetisk, statistisk, ingeniør- og infokrig-messig, for å nevne noen. Ser man nøyere etter, vil man oppdage at mange av kuppene skeptikerne gjorde, besto finne frem til mest mulig arrogante «eksperter». Slike «eksperter» har vanligvis en trofast krets av tilhengere som aldri stiller spørsmål ved påstandene deres. Det var derfor ofte enkelt å fremprovosere dumme påstander fra fagområder som lå langt utenfor deres kompetanseområde.  

Selv et flyktig blikk på kommentarene under skeptikerartiklene på nettet peker på et mangfold av kompetanse i skeptikersamfunnet som langt overstiger det som finnes i alarmistleiren.

Men selv på områder med antatt ekspertise var de utrygge. Mannen bak «hockeykøllegrafen», Michael E. Mann, fikk en hard medfart takket være et utmerket statistisk arbeid utført av Ross McKitrick og Steve McIntyre. Bare ved å bruke statistikk-kunnskaper og en beundringsverdig grad av utholdenhet, avkledde de Michael Manns feilaktige bruk av fremgangsmåte som var benyttet til å produsere skremselsgrafen han var kjent for. Man skal passe seg for canadiere når det gjelder hockey!

Strategiene til dogmatikerne ikke bare feilet, men de hjalp i virkeligheten skeptikersamfunnet å vokse i antall. Trenden ble tilskyndet av det faktum at de ikke fikk i stand et godt alternativ til skeptiker-bloggene der vitenskapen kunne diskuteres på et ærlig vis. I stedet opptrådte de som smiskende talerør for «vitenskapen» ved å gjengi propagandist-pressemeldinger. Dette minnet til tider svært på kvasivitenskap.

Hva har man igjen for alle disse forsøkene på å undertrykke, og deretter stoppe veksten av skeptiker-bloggene?

For det første har skeptikerbloggene utviklet seg slik at de nå blir tatt alvorlig av klimaforskningen. Gitt hvor dysfunksjonell fagfellevurderingsprosessen har blitt på dette området, er det nå i realiteten bloggosfæren som gjør den jobben. Og det gjøres i full offentlighet. Gaia hjelpe den aktivistforskeren som prøver å slippe unna med den slags rufsete søppel som pleide å slippe glatt gjennom venne-vurderingsprosessen for noen år siden. I dag oppfører de seg som små skolebarn som er redde for at streng lærer skal gi hjemmearbeidet deres dårlig karakter. Det blir for skummelt for disse små elsklingene. Noen som ser en parallell til det som skjedde med norsk kjønnsforskning for en tid tilbake?

Hvert år utdeles det priser (Blog Awards) i forskjellige kategorier for blogger på nettet. I vitenskapskategorien er det blitt vanlig at skeptikersider stikker av med seieren. I år har alarmistenes eneste side som kunne rekke opp i konkurransen, insistert på å trekke nominasjonen, øyensynlig av redsel for hvordan det vitenskapelige online-samfunnet ville vurdere den.

Et annet interessant fenomen er at motstanden mot alarmismen nå begynner å dukke opp i gammelmedia (papiraviser, radio og fjernsyn). Mange av skeptikerargumentene benyttes nå som intellektuell basis for politiske, økonomiske og vitenskapelige innvendinger mot klima-ortodoksien. Trenden vil vokse, men selv om klimaalarmismen blir drevet mot den politiske sidelinja i gammelmedia, vil fremtiden for skeptikerne fortsatt være å finne på nettet.

I kommende år vil gammelmedia visne og medier på nettet vil få økende innflytelse på folkeopinionen. Dersom du tviler på at denne trenden eksisterer kan du bare spørre deg selv hvor mange du kjenner på noen og tjue år som regelmessig abonnerer på papiraviser og ser på TV-nyhetene. Disse unge representerer fremtiden, og deres hovedinformasjonskilde er nettet.

En tredje, og mer fundamental lekse man kan lære, noe som er like gammel som politisk dissens i seg selv, er at en hvilken som helst liten gruppe mennesker som er fast bestemt på å kjempe mot noe de mener er dårlig/urettferdig, kan være nok til å utgjøre en forskjell. Selv om de ikke representeres politisk eller har noen stemme i media – selv om de ikke har noen til å tale deres sak – kan de i dag gå ut i blogge-verdenen og bli hørt.

Ja da, de må lære noen tekniske ting. De må lære å presentere sine synspunkter. De må tåle bakvaskelse, injurier og være forberedt til å få seg noen slag «under beltestedet». Men om de har en rettferdig og sann sak vet de at de til slutt vil vinne, for det har vi allerede sett blitt foretatt.

Skeptikersamfunnet var det første til å vise vei.