Et trossystem er på hell

De siste 16 år har vi ikke hatt stigning av den globale temperaturen, selv om CO₂-innholdet i atmosfæren har økt. Den naturvitenskapelige implikasjonen er ganske klar. CO₂-teorien, der menneskene er med på å skape en galopperende, farlig, global oppvarming,  er motbevist.

 

Det er viktig å observere at sammenbruddet av troen på de «menneskeskapte klimaendringene»  i virkeligheten er sammenbrudd av et trossystem. Nå skal vi ta for oss den vitenskapelige metode – her anmoder jeg enkelte av de sentrale, alt for pressekåte  norske klimaforskerne til å se vekk et øyeblikk, dette er ikke noe som dere forstår.

Vi har noe som kalles den vitenskapelige metode. Dersom et fenomen opptrer flere ganger – ting gjentar seg, da er det ofte vanlig å fremme en hypotese  for å finne en forklaring på hvorfor dette skjer.  Det første som er naturlig å foreta seg, er å undersøke om lignende hendelser har skjedd tidligere, og om det er gjort undersøkelser for å forklare dette. Dersom slike undersøkelser var utført, og man hadde laget en hypotese om hvorfor hendelsene fant sted, var dette OK, om hendelsene stemte med teorien. Dersom det forekom avvik mellom hendelser og teori, er det hypotesen, ikke måledataene, som må endres.  Dette går i rundgang til man har en hypotese som på en robust måte kan beskrive hva som vil skje neste gang fenomenet inntreffer. Om det teoretiske grunnlaget for hypotesen stadig viser seg å stemme med det man opplever i den virkelige verden, ja da kan man tale om at hypotesen opphøyes til teori. Men merk: En slik teori kan aldri bevises! Dersom det kan vises til ett tilfelle der teorien ikke stemmer, eller man finner en bedre forklaring, da er teorien død! Ptolemeus’ teori ble benyttet i 1500 år for å fastslå månens plassering, årstidene og planet­bevegelsene. Teorien hadde imidlertid en vesentlig svakhet:  jorda går rundt sola, ikke omvendt. Dette illustrerer på en god måte at vitenskapen aldri er avgjort.

Dette er det som venter medlemmene av det ovennevnte trossamfunnet. Observasjoner fra lignende tilfeller viser at medlemmene av menigheten grovt sett nå opplever  følgende psykiske problemer og lidelser:

 

1. Benektelse – de avviser totalt å se, tro eller akseptere det som skjer.

2. Sinne – de anklager andre og seg selv for det som har skjedd. Jo sterkere troen er/var jo heftigere er dette stadiet.

3. Forhandlingsfasen – de tror fremdeles at det kan forhandles slik at det er mulig å beholde noen av stumpene til dette sammenraste trossystemet. Leting etter syndebukker er svært sentralt i denne prosessen.

4. Depresjon – det kan ikke stoppes. Apati, depresjon, tretthet og følelse av å bli urettferdig straffet.

5. Akseptering – Det er over! 

 

Så vidt jeg kan se, er vi nå i fase 4 og 5 i denne prosessen.